Er vi alle multiple personligheter ledet av en indre kjerne?
Er vi alle multiple personligheter ledet av en indre kjerne?
Jeg vil i denne artikkelen skrive om en måte å forstå motstridene følelser, uforklarlige væremåter, og følelsen av å noen ganger stå utenfor oss selv.
Multiple personligheter, men ikke personlighetsforstyrrelse.
De fleste forbinder multiple personligheter med skumle filmer hvor et menneske med personlighetsforstyrrelser skifter fra å være en person med forskjellige identiteter som kjønn, alder, spesielle karaktertrekk og handlemåter, til i neste øyeblikk bli en helt annen. Personene har ikke kjennskap til hverandre og ingen aktiv, forbindende kjerne. Dette virker dypt patologisk, som en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og synes ikke å ha noen likhetstegn med «normale» mennesker som deg og meg.
IFS som alternativt syn
Richard Schwartz sin metode «Internal Family Systems» forandrer dette synet. Han påstår at vår personlighet består av mange selvstendige deler som opererer på egen hånd, og som er grunnen til at vi tenker og handler som vi gjør. Delene, som også kan betegnes som subpersonligheter eller arketyper, har ofte kjønn, alder og sin egen personlighet, ønsker og behov. Det som skiller mennesker med DID (disociative identity disorder) fra andre er at de har opplevd så sterke traumer at delene har mistet kontakten med den indre, forbindende kjernen.
Et univers fylt av små mennesker som driver med sitt
Min første tanke var at dette er enda en abstrakt, filosofisk og interessant ide, men til liten hjelp for å hanske med livets konkrete utfordringer, og gi næring til spirituell utvikling. Jeg så for meg et indre univers fylt av små mennesker som holdt på med sitt. Den jordnære delen av meg stilte seg kritisk til denne forestillingen. Men noe inne i meg været at dette var noe mer, så jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Jeg tok timer hos en IFS terapeut, og erfarte at det Richard Schwartz snakket om faktisk foregikk inne i meg hvis jeg oppmerksomt rettet blikket innover, og åpnet meg.
Jeg har mye erfaring med C.G. Jungs skyggearbeid og arbeid med det indre, sårede barnet. Det som var annerledes med denne metoden var at den favnet hele dynamikken mellom delene, og Selvets sentrale rolle. Med noe erfaring kunne jeg ofte, når jeg befant meg i konfliktfylte situasjoner, identifisere de forskjellige delene. Dette ble begynnelsen på en lang reise som fortsatt pågår, og som kanskje aldri vil ende.
Repeterende mønstre av tanker, følelser og atferd
Den intellektuelle delen av meg ville forstå hvordan dette kunne ha seg. At det innenfra kunne dukke opp personifiserte deler som det gikk an å snakke med, og som ofte var i konflikt med hverandre. Og hva var det som kunne observere og kommuniserte med alle delene? Denne delen i meg ville ha en forklaring, ikke bare godta.
Selv om forestillingen om indre, separate deler høres uforståelig ut, oppleves de som helt reelle. Alt vi opplever blir lagret i kropp og sinn, ubevisst eller bevisst. Tom Holmes tydeliggjør denne prosessen i boka «Parts Work».
«Begrepet «deler» refererer til opplevelsen av å ha skiftende sinnstilstander som har unike sett med tanker, følelser og atferd. Når disse sinnstilstandene reflekterer mønstre av tanker og følelser som gjentar seg ofte, refererer vi til dem som forskjellige deler av oss selv. Våre referanser til «deler» som separate enheter er da en slags forkortelse for disse repeterende mønstrene av tanker, følelser og atferd som vi opplever.» Sitat Tom Holmes
Sinnet vårt er skapt slik at det omvandler de repeterende mønstrene av tanker, følelser og adferd til opplevelsen av selvstendige delpersonligheter som handler på egen hånd, etter egen overbevisning. Delene blir følt i kroppen og hvis vi fokuserer på følelsen dukker det ofte opp bildet eller minner. Mønstrene av tanker, følelser og adferd åpenbarer seg på en måte som gjør dem tilgjengelige for oss. Hvis vi fortsetter med å forholde oss til det som viser seg, kommer det en levende del eller subpersonlighet fram etter hvert, som det er mulig å kommunisere med.
Delen kan føle seg undertrykt, fordømt, latterliggjort etc. og har derfor ikke kunne uttrykke seg på en åpen måte. En slik del har ofte beskyttende deler rundt seg som har som oppgave å hindre at sterke følelser kommer opp til overflaten. Når vi merker en slik del sier vi ofte: «han kom i forsvar». Slike forsvarsdeler kan være ganske radikale og uforståelige, men det er ikke et tegn på en personlighetsforstyrrelse. Å bli kjent med delene gjør det mye lettere for oss å forstå oss selv og skape endring.
(teksten fortsetter etter bilde)
Ingen onde deler
«Internal Family Systems» er en metode som har utviklet seg over mange tiår, så det finnes masse litteratur om temaet. Vi blir født med talent, karaktertrekk, styrker og svakheter som forsterkes eller svekkes av det miljøet vi blir født inn i, og det vi opplever i livet. Noen av egenskapene blir sett på som positive av omgivelsene, og får derfor mye støtte, mens andre blir avvist og gjort skamfulle. De blir undertrykt, og tvunget ned i mørke.
Men som tittelen på Richard Schwartz nyeste bok uttrykker, ingen deler er onde. («No Bad Parts»). Alle delene av oss har utviklet seg for å tilpasse oss til psykologiske og sosiale behov, og har en velmenende intensjon. Selvdestruktive deler kan være vanskelig å se på den måten, men blir de møtt med interesse og velvilje, kommer den underliggende, positive intensjonen til overflaten.
Selvet, den indre kjernen
Sola i universet av deler er det Richard Schwartz kaller Selvet. Også kalt den indre kjernen og det høyere jeg. Buddhistene kaller det for det stille vitne. Det er ikke en del, men noe som det er vanskelig å beskrive, men som alle kjenner til. Et roende punkt som observerer delene med interesse og medfølelse. Barndomstraumer er deler som er frosset i tid, og har mistet kontakten med Selvet. Internal Family Systems sentrale mål er å hele systemet ved å bringe de traumatiserte delene i kontakt med Selvet. Når Selvet sitter i førersetet, og har kontakt med alle delene, føler vi oss harmoniske og på plass.
«En kunne ikke noe for det»
Et positivt, forståelsesfullt og rommende menneskesyn oppstår når vi betrakter oss selv og andre på dette viset. Vi blir mindre fordømmende overfor andre, og snillere mot oss selv. Vi patologiserer ikke delenes ofte uforklarlige handlinger som en form for personlighetsforstyrrelse, men forstår at de innerst inne prøver å hjelpe oss.
Det blir tydelig i kritiske situasjoner at det er enkelte deler som har blitt aktivert i oss, og i de andre som er involvert. Det er mye lettere å akseptere at noen kan si at de merket at en del ble aktivert i deg enn å høre at slik er det du er. Det ligger kanskje noe i det som ofte blir sagt. «En kunne ikke noe for det». En jordnær form for spiritualitet oppstår ved å møte våre egne, og andres deler med forståelse og medfølelse.
Jeg vil i tiden framover skrive flere artikler om dette tema.
